Utvalgte dommer fra bygge- og anleggsbransjen

2. Krav om vederlagsjustering for plunder og heft – LG-2021-147050

2.1 Problemstillinger i saken

Gulating lagmannsrett avsa 30. september 2022 dom i sak mellom entreprenøren, JV Implenia Stangeland E 39 Eiganestunnelen ANS, og byggherren, Statens vegvesen.

Saken gjaldt tvist om sluttoppgjøret etter Entreprise E04 Eiganestunnelen, som gikk ut på byggingen av en 3,7 km toløpstunnel og utgjorde en del av Ryfast-prosjektet. Hovedspørsmålet var om entreprenøren hadde krav på fristforlengelse og vederlagsjustering som følge av avvikende grunnforhold og manglende prisbærende post i konkurransegrunnlaget. I tillegg fremmet entreprenøren krav om dekning av forseringskostnader, kostnader for plunder og heft, samt økte kostnader til rigg og drift.

I motsetning til Sør-Rogaland tingrett, som frifant SVV fullt ut, konkluderte flertallet med at SVV pliktet å betale ca. kr 250 millioner (ekskl. mva.) til Implenia Stangeland. Implenia Stangeland fikk blant annet tilkjent sitt fulle krav for plunder og heft, som utgjorde ca. kr 60 millioner.

Dommen er en av flere dommer etter HR-2019-1225-A (HAB), og den dommen der retten har tilkjent det klart høyeste beløpet for plunder og heft. Vi vil nedenfor se nærmere på bakgrunnen for Implenia Stangelands krav om plunder og heft og rettens vurdering av kravet.

2.2 Kort om bakgrunnen for saken

Kontrakt om Entreprise E04 Eiganestunnelen ble inngått i 2014, og hadde en verdi på i overkant av kr 2 milliarder. Kontrakten var en utførelsesentreprise med enhetspriser. Som alminnelige kontraktsbestemmelser gjaldt NS 8406 med standardiserte tilpasninger fra SVV, herunder prosesskodene.

Underveis i prosjektet fremsatte Implenia Stangeland to store endringskrav, omtalt av lagmannsretten som "Rystelseskravet" og "Geologikravet". Rystelseskravet knyttet seg til at tiltakene som var nødvendige for å holde seg under kontraktens grenseverdier for sprengningsarbeider ikke var tilstrekkelig beskrevet i konkurransegrunnlaget. Geologikravet gikk ut på at bergarten på stedet (i hovedsak fyllitt) var langt mer tungsprengt enn det entreprenøren hadde grunn til å regne med. Begge kravene ble avslått av SVV.

Implenia Stangeland anså SVVs avslag på fristforlengelse som et pålegg om forsering. Videre fremsatte Imperia Stangeland krav om plunder og heft som følge av ineffektiv drift som var en konsekvens av forseringen. Også dette kravet ble avslått av SVV.  

2.3 Nærmere om rettens vurdering

Lagmannsretten pekte innledningsvis på at det rettslige grunnlaget for kravet er NS 8406 punkt 19.4, hvor det følger at entreprenøren har krav på vederlagsjustering og fristforlengelse dersom byggherreforhold har påført entreprenøren økte kostnader eller hindret hans framdrift.

Deretter viste lagmannsretten til Høyesteretts anvisninger i HR-2019-1225-A (HAB), og trakk blant annet frem avsnitt 82 og 83 hvor Høyesterett konkluderer med at

"På bakgrunn av det jeg nå har sagt, er mitt syn at entreprenøren som utgangspunkt ikke kan basere bevisførselen alene på generelle og overordnede tilnærminger. Kravet må underbygges kvalitativt og kvantitativt etter de linjer jeg har redegjort for. At dette ikke nødvendigvis er mulig å gjøre fullt ut, betyr med andre ord ikke at det helt kan unnlates.

Utgangspunktet må altså være at skadelidte – entreprenøren – skal påvise konkret hvilke arbeidsoperasjoner som ble påvirket av byggherreforholdene og beregne de merkostnader dette har medført."

Flertallet mente at det ikke var tvilsomt at byggherreforholdene hadde ført til driftsforstyrrelser og ineffektiv drift for entreprenøren. Videre påpekte lagmannsretten at kravets størrelse måtte tilsvare differansen mellom kostnadene slik de ville ha vært uten byggherreforholdet og kostnadene slik de ble.

Når det gjaldt plunder og heft-kravet for drivefasen, la flertallet til grunn at Implenia Stangeland hadde sannsynliggjort kravet i tråd med HR-2019-1225-A (HAB) og uttalte at

"entreprenøren har lagt frem god og nøktern dokumentasjon for kravet. Flertallet legger etter bevisføringen til grunn at overlapp mellom tunneldrift og komplettering, samt økt transport i tunnelsystemet har medført redusert effektivitet. Både fast og tilfeldig tapstid har økt. Den ineffektive driften er en følge av forsering på grunn av uforutsette rystelsestiltak og avvikende grunnforhold. Etter flertallets syn har entreprenøren så langt som praktisk mulig sannsynliggjort hvilke arbeidsoperasjoner byggherreforholden har påvirket, i hvilken periode det har skjedd og hvilke produktivitetskonsekvenser dette har hatt for entreprenøren."

For å beregne vederlagskravet tok Implenia Stangeland utgangspunkt i erfaringstall fra prosjektet. Deretter regnet Implenia Stangeland seg frem til et hypotetisk merforbruk av timer for enkeltoperasjoner over korte strekninger som de mente var representative for prosjektet i sin helhet. Dette tallet ble multiplisert med antallet områder der det hadde oppstått merarbeid. Tidsbruken ble så omgjort til måleenheten "stuffuke" og multiplisert med prisen for en stuffuke. Ineffektiviteten utgjorde 46,5 stuffuker med en kostnad på ca. kr 640 000 pr. uke. 

Flertallet la videre til grunn at Implenia Stangeland hadde sannsynliggjort plunder og heft-kravet for kompletteringsfasen.

Den ene delen av kravet knyttet seg til kostnader som Implenia Stangeland mente var direkte identifiserbare, og baserte seg på opplysninger om dato, beskrivelse av forholdet som medførte tidstap, om forholdet berørte mannskap og/eller maskiner, antall timer, timepriser og sum. Kostnadene var i all hovedsak løpende loggført ved tidsnære bevis. Lagmannsretten fremholdt dessuten at SVV ikke hadde anført noe som tilsa at registreringene var uriktige.

Den andre, og største delen av kravet, var basert på en kalkyle som lignet mer på utregningen av kravet for drivefasen. Kalkylen bygget på konkrete data fra prosjektet, herunder dagsrapporter, og beregnet forsinkelse for boring av bolter, veggelementer, PE-skum og sprøytebetong. Flertallet var enig i at disse aktivitetene var representative for etterarbeider. Det ekstra timeforbruket ble så multiplisert med timepriser for mannskap og maskiner. Flertallet la beregningene til grunn, og viste til at de var representative og bygget på tidsnær dokumentasjon.

Vi påpeker at lagmannsretten hverken i forbindelse med drive- eller kompletteringsfasen foretok en nærmere vurdering av om beregningen tok tilstrekkelig høyde for Implenia Stangelands egen ineffektivitet.

SVV har anket dommen til Høyesterett.

3. Kravene til kontrollerbar regning i forbrukerentrepriser – HR-2022-1980-A

3.1 Problemstillingen i saken og partenes anførsler

Høyesterett avsa 13. oktober 2022 dom i sak mellom elektroentreprenøren, Assemblin AS, og forbruker A etter tvist om sluttoppgjøret for elektroarbeider i forbindelse med en totalrehabilitering av As bolig. Forbrukerrådet opptrådte som partshjelper for A.

Sakens hovedspørsmål gjaldt kravene til kontrollerbar regning etter bustadoppføringslova § 48 (1), og hvilke rettsvirkninger som inntrer dersom lovens krav ikke er oppfylt.

A anførte at Assemblins fakturaer ikke oppfylte kravene. A begrunnet dette med at vederlaget for tilleggs- og endringsarbeider var beregnet skjønnsmessig i ettertid ("ovenfra og ned"), samt at timeforbruket og materialkostnader knyttet til "hovedarbeidene" og fastprisarbeidene ikke var tilstrekkelig spesifiserte og dokumenterte. Manglende oppfyllelse av lovens krav måtte medføre at A skulle frifinnes for vederlagskravet.

Assemblin anførte at kravene til spesifikasjon måtte bero på en helhetsvurdering av arbeidets art og omfang. I denne forbindelse viste Assemblin til at det stilles krav om særskilt angivelse av endrings- og tilleggsarbeider, men ikke til individualisering av de enkelte arbeidene. Videre anførte Assemblin at eventuelle mangler kun medførte at forfallstidspunktet for vederlagskravet ble utsatt, og at retten står fritt til å fastsette vederlaget på grunnlag av en fri bevisbedømmelse.

Dommen viser hvilke krav som stilles til entreprenørens regning i en forbrukerentreprise, herunder hvilke krav som stilles til spesifiseringen av de ulike vederlagsformatene og -kategoriene. Høyesteretts vurderinger er på flere punkter sterkt forankret i forbrukerrettslige hensyn, men kan etter vår oppfatning til en viss grad også være veiledende i næringsentrepriser.

3.2 Kort om bakgrunnen for saken

Avtalen mellom Assemblin inneholdt en delt vederlagsmodell, der "hovedarbeidene" skulle utføres som regningsarbeider. I tillegg kom en rekke forskjellige fastprisarbeider, samt flere etterfølgende endringer og tilleggsbestillinger.

Fra november 2017 til mai 2018 fakturerte Assemblin for totalt kr 6 171 396. A betalte til sammen kr 2 671 396, før A protesterte på fakturaene og ba om at beløpene ble spesifisert og dokumentert. De omtvistede fakturaene inneholdt generelle beskrivelser av hva som var utført/skulle utføres, men arbeidene var ikke fordelt under de ulike vederlagsformatene.

I den etterfølgende perioden sendte Assemblin to reviderte kostnadsoversikter. I den første var "hovedarbeidet" angitt med prosentvis ferdiggrad for de forskjellige arbeidsoperasjonene. For fastprisarbeidene samt endrings- og tilleggsarbeidene var timer og materiell oppført for hver enkelt arbeidsoperasjon, men arbeidene var ikke fordelt under de ulike vederlagsformatene. Først i den andre revisjonen ble alle kostnadene fordelt på hovedarbeider, fastprisarbeider, tilleggsarbeider og underentreprenører.

3.3 Nærmere om rettens vurdering

Kravene til kontrollerbar regning reguleres av bustadoppføringslova § 48 (1), som bestemmer at "[f]orbrukaren kan setje som vilkår for betaling av avdrag og sluttoppgjer at entreprenøren legg fram rekning som kan kontrollerast." Bestemmelsen regulerer ikke uttrykkelig hvilke rettsvirkninger som inntrer dersom lovens krav ikke er oppfylt.

Høyesterett tok utgangspunkt i bestemmelsens ordlyd, og fastslo at lovens krav til kontrollerbar regning vil avhenge av grunnlaget for kravet. Kravet måtte derfor ses i sammenheng med avtalt vederlagsformat, eller det vederlaget entreprenøren har krav på etter lovens vederlagsregler.

Etter en gjennomgang av bustadoppføringsloven §§ 41-43 om vederlag, viste Høyesterett til kontrollformålet som fremgår av forarbeidene til § 48. Styrende for vurderingen av om regningen oppfyller lovens krav, måtte ifølge Høyesterett være om regningen setter forbrukeren i stand til å sammenholde regningen med avtalen og det utførte arbeidet.

På denne bakgrunn la Høyesterett til grunn at det ikke gjaldt et krav til spesifikasjon ved fastprisarbeider, så lenge sluttregningen var identisk med den avtalte fastprisen. Videre konkluderte Høyesterett med at (premiss 57):

"Oppsummert innebærer kravet til kontrollerbar regning i bustadoppføringsloven § 48 første ledd at entreprenøren må gi en kravsoppstilling som spesifiserer de enkelte vederlagspostene i samsvar med avtalen og lovens vederlagsregler. For å ivareta forbrukerens kontrollbehov, må regningen oppgi hvor mange timer og hvilke kostnader som omfattes av den enkelte vederlagspost der det kreves vederlag for regningsarbeid. Arbeid og kostnader som omfattes av et prisoverslag, må angis særskilt. Er det utført endrings- eller tilleggsarbeider, må de spesifiseres hver for seg. Ved regningsarbeider kan forbrukeren videre kreve å få fremlagt dokumentasjon for timeforbruk og kostnader som blir belastet."

Grunnlaget for spesifiseringen måtte etter Høyesteretts syn ta utgangspunkt i de timene og kostnadene som faktisk registreres og påløper underveis i arbeidet. Høyesterett utelukket imidlertid ikke at en etterfølgende skjønnsmessig fordeling også kan oppfylle lovens krav.

En enstemmig Høyesterett kom etter dette til at lovens krav til kontrollerbar regning ikke var oppfylt.

Høyesterett la videre til grunn at en mangelfull regning kun medfører at betalingsplikten suspenderes, enten til det foreligger en kontrollerbar regning eller til kravet behandles rettslig i domstolene. I denne forbindelse viste Høyesterett til at forbrukerens kontrollbehov vil være ivaretatt av tvistelovens regler om kontradiksjon og bevis, slik at retten må kunne avsi dom på betaling basert på en fri bevisbedømmelse.

Forfallstidspunktet, og utgangspunktet for beregning av forsinkelsesrenter, måtte ifølge Høyesterett være oppfyllelsesfristen for rettskraftig dom.